Fødselshistorie - Rakettbaby

Skrekk og gru. Her kommer fødselshistorien min om lille vakre Noah som kom til verden i rekordfart. Stopp her, hvis du ikke er spesielt interessert.

Tirsdag 7.feb:

Jeg var dritnervøs og i dårlig humør. Det var 6.dag på overtid og jeg gruet meg til overtidskontrollen jeg skulle på dagen etter. Jeg hadde ingen tro på at ting kom til å sette i gang av seg selv og jeg var langt i fra klar for noen fødsel.

Denne kvelden var jeg, søsteren min, mammaen min og mormoren min på sykehuset i Oslo for å besøke morfaren min. Han hadde hatt et lite hjerteinfarkt, men alt for trygt og greit.

Etterpå kjørte vi tvillingsøstern hjem dit hun bor på Grünerløkka, jeg fulgte hun opp til døren. Jeg spurtet opp trappene hennes (fire etg) og ned igjen til bilen.

Siste bilde tatt av meg med mage.

Jeg var hjemme sent den kvelden og gikk rett å la meg da jeg kom hjem. Da klokken var ca 01 og jeg fortsatt ikke hadde fått sove, begynte jeg å lure på om noe kunne være igang. Jeg fortalte det til kjærsten som lå ved siden av meg og akkurat hadde sovnet. Da bråvåknet han og vi ble liggende og skravle for å få tankene mine på noe annet. Jeg var så redd for at det bare var noe jeg innbilte meg, for da var "smertene" såpass at det like godt kunne være luftsmerter bare... Da klokken ble 02.30 ble Marius sulten, så vi gikk ned og stekte oss en Grandiosa og drakk saft. Jeg ringte mamma og beskrev hvordan jeg hadde det. Vi ble enige om at hvis jeg var i tvil, var det helt sikkert ingenting. Vi gikk opp for å prøve å sove, men jeg sovnet aldri, noe som er veeeldig ulikt meg. Jeg lå å vred meg og kjente takene i magen tydeligere og tydeligere. Klokken halv fem gikk jeg ned å ringte sykehuset. Da var riene såpass at hun hørte de på meg. Hun ba oss komme med en gang. Jeg bråringte mamma, så hun kom opp og passet Matt som lå å sov. Så gikk jeg opp å vekte kjærsten. Han spratt opp, litt småstresset og hentet bilen. Mamma kom og vi fikk dratt ca 05.15.

Onsdag 8.feb:

I bilen tok vi tiden på riene og det var mellom 3 og 4 minutters mellomrom. Foreløpig så svake at jeg fint klarte å puste meg gjennom vondtene.

Vi kom frem på sykehuset og fikk beskjed om at alle fødeavdelingene var fulle.

Ifølge fødselsplanen som jeg hadde skrevet for et par uker siden med legen på sykehuset skulle jeg få badekar i modningsfasen, og når ting tok seg opp var jeg lovet epidural og fødsel nede på normalenheten. Sånn gikk det ikke...

Jordmoren som tok oss i mot viste oss inn på et lite mottakelsesrom hvor vi fikk CTG registring og den første undersøkelsen.

Da var klokken ca 06.30 og jeg hadde tre cm. Jeg var overlykkelig og livredd fordi ting faktisk var i gang. En time senere var det vaktskifte og vi fikk verdens søteste jordmor. Nå hadde riene tatt seg opp såpass at det var fristende å gråte seg gjennom hver rie, i stedet for å puste, selvom det gjør ting veldig mye vondere. Jordmoren sjekket meg igjen 08.15 (Han er født kun 30 minutter etter dette) og jeg hadde 5 cm. Jeg lå fortsatt på mottakelsesrommet, ventet på både badekar, eget rom OG epidural som jeg SKULLE ha. Jeg er en skikkelig pingle og ville i utgangspunktet ha alt jeg kunne få av smertelindring. Sånn gikk det ikke...

Kort tid etter at hun undersøkte meg kjente jeg presset. Nå kom pressriene!! På dette tidspunktet skjønte jeg fortsatt ikke hva som faktisk skjedde. Jeg var jo så innstilt på igangsetting og en helt anderledes fødsel.

Jordmor så på meg og skjønte at nuh kommer bebisen. Hun ba Marius strengt om å gå ut på gangen å hente en jordmor til som kunne hjelpe oss. Jeg lå som nevnt tidligere fortsatt på det bittelille mottakelsesrommet og der er det verken fødeseng eller annet nyttig utstyr. Marius og jordmoren kom inn og etter noen få minutter lå bebis på brystet mitt. KJÆRE VENE, FOR EN FØLELSE!

Han gråt, jordmødrene skrøt og vi lo av at han hadde så mye mørkt hår (Mathias hadde ingenting, nemlig). Marius klipte navlestrengen og det begynte å gå opp for meg at fødselen faktisk var over og at jeg ikke hadde noenting å grue meg til lenger. Det tar på å gå å grue seg i et halv år, skjønner dere..

Hadde jeg visst på forhånd at det skulle gå så bra, vil jeg si at all redselen var noe bortkastet. Ja, det er det værste og vondeste, men samtidig det aller beste.
End of story..... ♥